Noen ganger skjer det uforutsette ting. Som for eksempel et overtråkk på skogstur med hunden og mannen. Eller en skikkelig ruptur i ryggstrekkeren. I samme slengen var hunden min på 12,5 år døden nær og hadde behov for antibiotika og tilsyn hele tiden. Da blir det plutselig 2 uker uten trening.

Det var en erfaring. Å ikke trene på 2 uker var kanskje ikke så ille for formen mtp hvor konsekvent jeg er på mengdetreningen, men det var ille for humøret. Det er underlig for fort man føler seg feit, svak og dårlig teknisk.

Det går bra. Det er stevne om 4 uker, og jeg har tenkt å delta. Jeg vet også at jeg kommer til å være sterk, og jeg har heller ikke tenkt å bante meg ned til vekta jeg var før jeg begynte med dette monsterprogrammet med knebøy som fikk lårene til å eksplodere. Jeg elsker bena mine nå!

Det går bra med hunden.

Halvårsvurdering

Dette er målene for 2015:

  • Fortsatt skadefri
  • Knebøy over 110
  • Frontbøy over 90
  • Pushpress over 50
  • Rykk over 50
  • Støt over 70

Den første kan jeg ikke krysse av før 31.12.2015, men setter alle gode krefter inn på at jeg kan det.

Jeg er veldig spent på knebøy. Med tanke på at jeg ikke har hatt fremgang i bøy på 3 år, og at min nåværende 1RM er 95 kg, kan man tenke seg til at jeg ved starten av året begikk en liten hybris ved å forvente en pers på over 15 kg. Men det dreier seg om å ta en avgjørelse, tenke at nok er nok, nå er det jeg som bestemmer. I forrige uke tok jeg 3 reps på 95 kg. I dag tok jeg 2 reps på 100 kg. Neste uke er det deload, og uka etter det det 1RM i både frontbøy og knebøy. Jeg er på vei mot målet. Jeg har de siste 2 ukene lagt joggeskoene på hylla, og jeg kommer ikke til å løpe før 1RM er utført i begge øvelser. Være snill med bena nå!

Jeg skal innrømme at det ikke er noe som tilsier at min pushpress endrer seg nevneverdig foreløpig, da jeg ikke har det jevnlig på programmet. Det skal settes i system fra og med mandag. Nei, tirsdag.

Årsmål i rykk: Utført på trening. Men det må gjøres på stevne for å kunne krysses av.

Jeg er rævva i støt. Har 61. Men faen heller. Det bør være større forskjell på rykk og støt.

Det er lite som skal til for å glede meg, og listen jeg lagde for en stund siden har fått flere avkrysninger.

  • Jeg har tilgode å bruke hodelykta i skauen, det er for isete der oppe, selv med piggsko. Jeg bruker den på løpeturer langs veien, og er fin og lyssterk. Check. Nesten.
  • Jeg går fremdeles i ull. Ullundertøy er supert treningstøy ute, behagelig mot huden og fukttransporterende. Ull er også greit når man på enkelte dager egentlig burde ha på vinterjakke, men siden 1. mars har jeg insistert på at det er vår, og går helst med anorakk. Check.
  • NM gikk bra, det har jeg allerede gjort rede for. Check.
  • Mars er snart over. Den brakte med seg en stor overraskelse, så nå venter jeg på april.

Ny liste! Jeg gleder meg til:

  • å ta morgenturen i solskinn
  • å si: nå er det snart sommerferie
  • å ikke måtte ta på så mye klær når jeg skal ut
  • flere skogsturer

Når det gjelder trening nå, så har jeg akselrert litt med tanke på joggingen. Det har ført til at det har gått litt ut over knebøy, og jeg skal periodisere litt smartere. Det er en fantastisk følelse å fly opp et bakkeintervalldrag, slik at hunden må galoppere ved siden av.

Og vektene? Vektene er det primære, og det vil det alltid være. Jeg er sterkere enn for en måned siden, og sånn skal det fortsette.

Er du kvinne og over en viss alder, skal det ikke mye til å bli norgesmester i vektløfting. Tar du utfordringen, skal jeg bistå mer enn gjerne! Selv om det ikke er store løft jeg har utført, er det likevel stas å legge ut bilde av meg selv på Instagram – fersk norgesmester med norgesrekorder. I det minste hadde jeg en konkurrent denne gangen!

Jeg gleder meg til…

  • å lese om Pinglos oppsummering av hva som skjedde på internett i 2014 (no pressure)
  • å lese resten av Chassis 10-årskavalkade
  • å bruke den nye hodelykta mi i skauen
  • å gå i ull i hele januar
  • å overvære Femundsløpet i februar (forhåpentligvis)
  • å snørekjøre
  • å bruke resten av februar til å glede seg til våren
  • NM i vektløfting
  • mars

Mars er starten på våren, og da etableres samtidig nye treningsmål. Jeg har allerede skrevet ned målene for 2015, men det som er minst like spennende er å legge strategien for å komme dit. Det er generelt mer aktivitet i hverdagen min nå i tillegg til den ordinære treningen. Å trene mer kondis har vært prestasjonsfremmende med hensyn til vektløftingen, og det er gøy å oppleve mestring på nye områder. Derfor skal jeg lage meg noen kondismål også. De kommer til å bli mer spesifikke etter hvert.

  • trene opp bena til å tåle å løpe hver morgen (kun 30 min)
  • øke kapasiteten i motbakke
  • ta tiden på 100 og 200 meter

Dette er sekundærtrening, og jeg kommer ikke til å pushe kroppen til å løpe lengre distanser. Etter 4 uker med lett jogging 3-4 dager i uka har jeg fremdeles gode ben og føtter, og de skal jeg beholde.

Jeg klarte forresten å nå et 2014-mål på stevne i går – tresifret sammelagt – 100 kg 😉

Status 2014

Dette skrev jeg for ca ett år siden. Da virket ett år med vektløfting lenge nok, men sannheten er at jeg knapt har begynt. Det er først i det siste jeg har utført noe som kan kalles rykk. Overstøtet er defensivt, og det er mye mer å jobbe med. Jeg kan knapt kalle meg vektløfter, er liksom ikke helt berettiget ennå. Men jeg jobber med saken.

Det har blitt noen stevner det siste året, nærmere bestemt 5. Det første stevnet var Østlandsmesterskapet i januar, deretter har det blitt noen små klubbstevner. Det siste var Kretsmesterskapet i oktober, og der gikk det ikke helt som planlagt. Årets siste stevne blir nå på søndag, og satser på å sette noen ordentlige personlige rekorder.

Et vektløfterstevne har noe av den samme atmosfæren som et styrkeløftstevne, man merker at det er samme slekta. Det er imidlertid en litt annen familie, tremenning, kanskje. Det er vanskelig å forklare hvorfor, det er noe som må oppleves.

Målene for 2015 er som følger:

  • Fortsatt skadefri
  • Knebøy over 110
  • Frontbøy over 90
  • Pushpress over 50
  • Rykk over 50
  • Støt over 70

Annerledesstillheten

(en tekst jeg skrev etter sommerferien i fjellet)

På vei mot toppen går det i krabbegir. Myr og mygg, kratt og knott, det er en fysisk intens opplevelse. Jeg er tørr i halsen på tross av at jeg har camelpacken konstant i munnen. Den grove militærbuksa som hindrer myggen i å stikke gjennom stoffet, er gjennomsvett. Skulle jeg dynket håret i myggolje, tro? Idét tanken slår meg, klør det voldsomt i hårfestet.

Ubehaget er påtagelig.

Er det lov å sitte rundt et leirbål og fortelle om den strabasiøse ferden opp mot toppen på den måten? Er det plass til de slitne tankene rundt en naturopplevelse? Jeg er ikke blind, naturen er voldsomt vakker. Men den genererer også voldsom frustrasjon til tider. Og på dette tidspunktet har jeg lite eller ingenting til felles med den typiske nordmannen og hennes vante forsering av landskapet foran henne. Jeg har ingenting imot fysisk aktivitet, jeg er sterk og seig, men har lite til overs for å traske i en våt trykkoker. Det er slik den lumre sommerdagen oppleves, og jeg er milevis utenfor komfortsonen. Landskapet har ikke noe til felles med marka bak huset, der hunden og jeg ferdes hver dag. Og jeg sier til meg selv: «Det var du som ville dette!»

Jeg er født i skogen, bor ved skogen, går i skogen. Men jeg er også en asfaltjente. Jeg elsker storbyferier med alt det innebærer av kulturopplevelser og menneskemøter. Det er noe hastig over relasjonene som oppstår blant folk i en storby. Det kan vare i ett sekund eller femten, et blikk på gata, småprat på puben idét man kjøper en øl. Eller en time i frisørstolen, takk, farvel, og vi ses ikke igjen. Disse møtene er kanskje ikke dypt personlige, men de har en egen dynamikk, de er en del av bypulsen. Og det er aldri stille i en storby. Lyd er ikke støy før den er uønsket, og blant asfalten er all lyden en naturlig del av pulsen.

Det er min lille firbente som har dratt meg ut i skogen. Hans entusiasme har vekket min, på en måte hunder er skapt for å gjøre, tror jeg. Vi har altså ikke bare vært på storbyferier, livet med hund krever også hundevennlige ferier. Til nå har mine naturferier bestått av en uke på en komfortabel hytte, hvor man kan dusje, vaske klær, og lage måltider som ikke har utgangspunkt i noe frysetørret. Hyttelivet består lavpulsdager kombinert med en og annen dagstur hvor vi redder hunden vekk fra de skumle kuene på nabogården.

«Skal vi dra på telttur i fjellet i sommer?»

Det er jeg som sier det. Jeg er kanskje like overrasket som mannen min, og jeg ser at han tar seg selv i å ikke gjøre et poeng ut av det. Han bifaller ideen fort, nesten mistenkelig fort, som om han har ventet på spørsmålet i ukesvis. Og han ser veldig fornøyd ut.

Det er en egen sjarm over planleggingen. Å studere kart hvor vi gjør hverandre oppmerksom på hva slags terreng vi er klare for å håndtere, hvor mye stigning en nybegynner med sekk skal kunne klare, og hvor langt vi skal gå. Sørge for å være i nærheten av bekker og vann, slik at vi holder oss hydrerte.

«Her er det mye myr og kratt, men det skal gå fint», sa han. «Ja, selvsagt», sa jeg.

Etter hvert åpner terrenget seg, og en sval bris kjøler ned det bistre temperamentet. Grunnen blir tørrere, og myra erstattes av reinlav og lyng. En og annen dvergbjørk karrer seg fast i landskapet, men må gi tapt. Tregrensa er nådd, og stigningen er for alvor i gang.

På tross av at det blir fysisk tyngre, letter humøret. Er det brisen? Er det synet av en horisont? Laven er dyp og krever høye kneløft, men det ble plutselig krutt i låra.

Der – steingrunn. Og der – der flater det ut!

Det som åpenbarer seg kan vanskelig beskrives uten at klisjeer blir tatt i bruk. Jeg innser at bildene jeg tar ikke formidler nok av det jeg føler når jeg skuer utover den 360 graders kjempemessigheten. Jeg hører noen fjerne sauebjeller og fugler jeg ikke kan identifisere. Lyden bærer langt, ingenting av det jeg hører er egentlig i nærheten.

Det gjør meg så liten.

regnbue

Fotograf: Per Ivar Løkken

Skogen kan også være kjempemessig, men bærer med seg en helt annen historie. En historie jeg er vokst opp med. Det settes en ny tone i meg på toppen av fjellet, og bortsett fra reisefølget, er det langt til neste menneske. Stillheten gjør enormt inntrykk – den er en egen, indifferent, evig og gammel. Steinmassen jeg står på har eksistert i tusenvis av år. Jeg har ingen betydning for dens eksistens, den er fullstendig likegyldig til hvordan jeg oppfatter dens verdi. Den har vært her hele tiden, og jeg har ikke oppdaget den før nå.

Kanskje det er oppoverturens bevegelige terreng, så full av liv og dynamikk, som gjør kontrasten så slående. Den intense summingen og terrengets rasling har opphørt, og blitt erstattet av en sløv vinds sus og fjerne tordenskrall. Stillheten oppleves som inne i stormens øye, for jeg vet at det er en like lang og strabasiøs vei ut av dette enorme rommet.

Jeg vet at jeg skal tilbake.

Motivasjon

Motivasjon må ikke forveksles med vilje, selv om de ofte korrelerer. Motivasjonen er ustabil, men blir ofte sett på som en forutsetning for å nå et mål. Ofte kan målet nås uten motivasjon overhodet. Det er viljen som er forutsetningen. Vilje – handling – måloppnåelse – mestring, og deretter motivasjon. Til å sette nye mål.

Det er min erfaring.

Inspirasjon og motivasjon er også to forskjellige begreper, som riktignok også krysser hverandre til tider. Du kan la deg inspirere av noen, men motivasjonen er noe som kun forankres i deg selv.

Å rydde opp i begrepene man bruker gjør gjerne ting litt lettere å håndtere. For meg er det en forutsetning å vite hva jeg skal lete etter når motivasjonen daler.

Å skifte idrett

Jeg kommer aldri til å gjøre noe annet enn å løfte. Jeg vil alltid å ha et sterkt avhengighetsforhold til herdet stål og vektskiver. Mulig jeg kan finne på å løpe fort, veldig fort. Men ikke lengre enn 100 meter, fortrinnsvis 60. Holder i massevis. Det er mange måter å måle styrke på. Jeg foretrekker en stang med lodd i hver ende, men man kan også dra på trailere, løfte store stener, velte dekk, løpe med tyngde i hver hånd. Menn med rutete skjørt kaster tømmerstokker, og jeg har hørt at finner konkurrerer i konebæring. Det finnes ingen grenser for hvordan man kan avgjøre hvem som er sterkest.

Jeg har ikke gått til det skrittet å løfte opp min mann for så å løpe av gårde så fort jeg kan flere ganger i uka. (Jeg har løftet ham opp et par ganger, og snurret ham rundt, men han er ikke så begeistret for det.)

Jeg har beholdt skivene, men jeg har skiftet stang. Den 20-kilos tunge, grove stanga er byttet ut med en 15-kilos, litt kortere stang uten serratering i nakken.

Jeg har gått fra knebøy, benkpress og markløft til rykk og støt.

Jeg har gått fra kjente, kjære baseløft til et teknisk helvete, og har det sinnsykt gøy!

Jeg har gått fra force til power, fra press til støt, fra løft til drag.

Jeg var forberedt på at det tekniske ville kreve hardt arbeid og fokus, jeg var forberedt på at det ville ta tid å få aktivert noen andre muskelfibre, jeg var forberedt på at skulderstabilitet ville være en førsteprioritet fremover. Bevegeligheten var der fra før, men stabiliteten var det verre med.

Jeg var derimot ikke forberedt på hvor mye som sitter mellom øra før hvert eneste løft. Som en kamerat av meg sa; «du setter deg jo tross alt under en vekt som er på vei ned». Det virker intuitivt galt, som å leke ved et stup, eller styre bilen i motsatt kjøreretning.

Jeg går all in, det finnes intet alternativ. Jeg vil alltid være en styrkeløfter, men det er vektløfting jeg satser på i 2014.