Jeg tror jeg begynner å bli litt snobbete. Nei, kresen. Snobbene alene skal ikke inneha retten til å kun ønske det beste. Jeg tror det er fordi jeg begynner å bli voksen, er ikke lenge ute etter mest mulig, men heller best mulig. Innen rimeligheten grenser, selvsagt.

Og denne «rimelighetens grense» er jo spennende å utforske. Vanligvis er det den økonomiske kapasiteten som begrenser hva man kan gi for en vare eller tjeneste, men i noen tilfeller går betalingsvilligheten utover det. Det er da man tar opp lån. Kjøper man eiendom, kalles det en investering, og ofte er det lett å forsvare. Dreier det seg om kredittkortgjeld, er det litt vanskeligere. Andre spinker og sparer, og spiser knekkebrød til frokost, lunsj og middag for å få råd til en designerveske. I det minste sparer hun – i stedet for å dra kredittkortet.

Det jeg sliter med å forstå, er luksustreningen. Og det uavhengig av om du har økonomisk kapasitet så det monner eller ei.

– Det er absolutt plass til et high end-konsept som Artesia i treningsmarkedet, men det er nok ikke plass til så mange Artesia-er, sier Ketil H. Stenmarck til DN.no.

De siste ti årene har han drevet det eksklusive spa- og treningssenteret på Majorstuen i Oslo, med en underavdeling på Grand Hotel.

Et medlemskap her koster 35.000 kroner, i tillegg må medlemmene ut med 1200 kroner i måneden eller 13.000 i året. Da får man til gjengjeld tilgang til både treningssenter, basseng og andre velværefasiliteter. Du trenger heller ikke å ta med deg sjampo eller håndklær, og om ønskelig vasker Artesia treningstøyet ditt til neste gang.

Kilde: http://www.dn.no/dnaktiv/article2530392.ece

Hva får folk til å bruke 35 000 kr på en inngangsbillett til et gym? Er det verdt det om de vasker treningstøyet? Er opplevelsen av me-time så verdifull at man anser en slik pris som rimelig og selvsagt? Eller er det følelsen av å tilhøre en ekslusiv klubb som spiller inn?

Det minner meg litt om amerikanske «country clubs», der kun de man anser som overklassen har tilgang til diverse fritidstilbud, eller britiske «gentlemen’s clubs» på 1800-tallet. Det er litt fascinerende, konseptet har eksistert i hundrevis av år, og har vært gjenstand for kontrovers med tanke på hvem som får tilgang på medlemsskap.

Jeg må innrømme jeg er nygsjerrig, og ikke så rent lite fascinert av Artesias konsept. Én ting er den høye prisen, en annen ting er tidspunktet. Hvor lenge har vi råd til en slik luksus når Europa og store deler av verden står på randen av økonomisk kollaps? Norge i seg selv er en eneste stor eksklusiv klubb, og jeg er også en del av den. Jeg lurer på om folk tenker på det når de betaler 35 000 kr for me-time. Kanskje de gjør det, men at de anser det som småpenger?

Reklamer