I kronikken «Min klassereise» beskriver Malin Lenita Vik sin oppvekst i en arbeiderklassefamilie. Da hun begynte å studere på Blindern, oppdaget hun at hennes nye studievenner utviste forakt for mye av det som representerte oppveksten hennes. De kritiserte ikke arbeiderklassen direkte, begrepet «klasse» blir aldri nevnt, som Magne Flemmen påpeker. Det de gjør er å utvise forakt for enkelte, typiske kulturtrekk, som for eksempel å stemme på Frp.

Jeg har lest begge innleggene med stor interesse, særlig siden jeg selv kommer fra arbeiderklassen. Jeg har selv opplevd å sitte midt i en lignende samtale som Malin gjorde under studieoppholdet i Paris. Jeg skal ikke fokusere så mye på hvordan det fikk meg til å føle meg, litt trist kanskje. Fordi det er så lavpannet.

Nei, det jeg sitter og lurer på er; hvem er arbeiderklassen i 2013? Er det folk med liten eller ingen utdannelse? Lav inntekt? Yrkesfag?

Jeg kan ikke definere det, men jeg opplever meg selv om en som er oppvokst i et arbeiderklassehjem. Moren min var vaskehjelp på en institusjon, og ble langtidssykemeldt og ufør pga store fysiske belastninger som giktiske ledd ikke tålte. Pappa har alltid vært mekaniker av noe slag. En som fikser alt og som ikke har problem med å skaffe seg jobb. Inntekten har vært lav, men vi har alltid hatt det vi trenger. Å gå slipp av Dagsrevyen var tabu. Vi barna måtte være stille, eller gå ut av stua. De stemte grønt, tror jeg. Senterpartiet som regel. De var EU-motstandere, uten at det viste seg i et brennende engasjement. Men jeg husker valget i 92, da Anne Enger Lahnstein var den kuleste dama i landet. Pappa var fornøyd på sin nøkterne arbeiderklassemåte.

Av mamma har jeg arvet sansen for det estetiske. Hun meldte meg inn i bokklubb siden jeg var fem, og siden har jeg vært der. Jeg leste enormt mye. Tung litteratur i en alder av 12. Men mamma leste ikke. Hun ville at jeg skulle gjøre det. Hun malte. Hun ga meg pensler og lot meg utforske ulike teknikker. Akryl, vannmaling, silkemaling, male på treskåler som pappa dreide i garasjen på en liten dreiebenk.

Mamma og pappa var praktiske, ikke intellektuelle. Er det det som er skillet mellom klassene? En slags praktisk nøkternhet. De var mest opptatt av om jeg fikk meg jobb enn hva jeg studerte. Jeg føler ingen skam over barndommen min, jeg tror den ganske enkelt var normal. Det finnes så mange av oss arbeideklassebarn som i dag går på Blindern eller er ferdig studerte, og som nå jobber i en eller annen etat, departement, institusjon etc. Arbeideklassebarna som ble…. hva da?

Reklamer