Jeg kommer aldri til å gjøre noe annet enn å løfte. Jeg vil alltid å ha et sterkt avhengighetsforhold til herdet stål og vektskiver. Mulig jeg kan finne på å løpe fort, veldig fort. Men ikke lengre enn 100 meter, fortrinnsvis 60. Holder i massevis. Det er mange måter å måle styrke på. Jeg foretrekker en stang med lodd i hver ende, men man kan også dra på trailere, løfte store stener, velte dekk, løpe med tyngde i hver hånd. Menn med rutete skjørt kaster tømmerstokker, og jeg har hørt at finner konkurrerer i konebæring. Det finnes ingen grenser for hvordan man kan avgjøre hvem som er sterkest.

Jeg har ikke gått til det skrittet å løfte opp min mann for så å løpe av gårde så fort jeg kan flere ganger i uka. (Jeg har løftet ham opp et par ganger, og snurret ham rundt, men han er ikke så begeistret for det.)

Jeg har beholdt skivene, men jeg har skiftet stang. Den 20-kilos tunge, grove stanga er byttet ut med en 15-kilos, litt kortere stang uten serratering i nakken.

Jeg har gått fra knebøy, benkpress og markløft til rykk og støt.

Jeg har gått fra kjente, kjære baseløft til et teknisk helvete, og har det sinnsykt gøy!

Jeg har gått fra force til power, fra press til støt, fra løft til drag.

Jeg var forberedt på at det tekniske ville kreve hardt arbeid og fokus, jeg var forberedt på at det ville ta tid å få aktivert noen andre muskelfibre, jeg var forberedt på at skulderstabilitet ville være en førsteprioritet fremover. Bevegeligheten var der fra før, men stabiliteten var det verre med.

Jeg var derimot ikke forberedt på hvor mye som sitter mellom øra før hvert eneste løft. Som en kamerat av meg sa; «du setter deg jo tross alt under en vekt som er på vei ned». Det virker intuitivt galt, som å leke ved et stup, eller styre bilen i motsatt kjøreretning.

Jeg går all in, det finnes intet alternativ. Jeg vil alltid være en styrkeløfter, men det er vektløfting jeg satser på i 2014.

Reklamer