(en tekst jeg skrev etter sommerferien i fjellet)

På vei mot toppen går det i krabbegir. Myr og mygg, kratt og knott, det er en fysisk intens opplevelse. Jeg er tørr i halsen på tross av at jeg har camelpacken konstant i munnen. Den grove militærbuksa som hindrer myggen i å stikke gjennom stoffet, er gjennomsvett. Skulle jeg dynket håret i myggolje, tro? Idét tanken slår meg, klør det voldsomt i hårfestet.

Ubehaget er påtagelig.

Er det lov å sitte rundt et leirbål og fortelle om den strabasiøse ferden opp mot toppen på den måten? Er det plass til de slitne tankene rundt en naturopplevelse? Jeg er ikke blind, naturen er voldsomt vakker. Men den genererer også voldsom frustrasjon til tider. Og på dette tidspunktet har jeg lite eller ingenting til felles med den typiske nordmannen og hennes vante forsering av landskapet foran henne. Jeg har ingenting imot fysisk aktivitet, jeg er sterk og seig, men har lite til overs for å traske i en våt trykkoker. Det er slik den lumre sommerdagen oppleves, og jeg er milevis utenfor komfortsonen. Landskapet har ikke noe til felles med marka bak huset, der hunden og jeg ferdes hver dag. Og jeg sier til meg selv: «Det var du som ville dette!»

Jeg er født i skogen, bor ved skogen, går i skogen. Men jeg er også en asfaltjente. Jeg elsker storbyferier med alt det innebærer av kulturopplevelser og menneskemøter. Det er noe hastig over relasjonene som oppstår blant folk i en storby. Det kan vare i ett sekund eller femten, et blikk på gata, småprat på puben idét man kjøper en øl. Eller en time i frisørstolen, takk, farvel, og vi ses ikke igjen. Disse møtene er kanskje ikke dypt personlige, men de har en egen dynamikk, de er en del av bypulsen. Og det er aldri stille i en storby. Lyd er ikke støy før den er uønsket, og blant asfalten er all lyden en naturlig del av pulsen.

Det er min lille firbente som har dratt meg ut i skogen. Hans entusiasme har vekket min, på en måte hunder er skapt for å gjøre, tror jeg. Vi har altså ikke bare vært på storbyferier, livet med hund krever også hundevennlige ferier. Til nå har mine naturferier bestått av en uke på en komfortabel hytte, hvor man kan dusje, vaske klær, og lage måltider som ikke har utgangspunkt i noe frysetørret. Hyttelivet består lavpulsdager kombinert med en og annen dagstur hvor vi redder hunden vekk fra de skumle kuene på nabogården.

«Skal vi dra på telttur i fjellet i sommer?»

Det er jeg som sier det. Jeg er kanskje like overrasket som mannen min, og jeg ser at han tar seg selv i å ikke gjøre et poeng ut av det. Han bifaller ideen fort, nesten mistenkelig fort, som om han har ventet på spørsmålet i ukesvis. Og han ser veldig fornøyd ut.

Det er en egen sjarm over planleggingen. Å studere kart hvor vi gjør hverandre oppmerksom på hva slags terreng vi er klare for å håndtere, hvor mye stigning en nybegynner med sekk skal kunne klare, og hvor langt vi skal gå. Sørge for å være i nærheten av bekker og vann, slik at vi holder oss hydrerte.

«Her er det mye myr og kratt, men det skal gå fint», sa han. «Ja, selvsagt», sa jeg.

Etter hvert åpner terrenget seg, og en sval bris kjøler ned det bistre temperamentet. Grunnen blir tørrere, og myra erstattes av reinlav og lyng. En og annen dvergbjørk karrer seg fast i landskapet, men må gi tapt. Tregrensa er nådd, og stigningen er for alvor i gang.

På tross av at det blir fysisk tyngre, letter humøret. Er det brisen? Er det synet av en horisont? Laven er dyp og krever høye kneløft, men det ble plutselig krutt i låra.

Der – steingrunn. Og der – der flater det ut!

Det som åpenbarer seg kan vanskelig beskrives uten at klisjeer blir tatt i bruk. Jeg innser at bildene jeg tar ikke formidler nok av det jeg føler når jeg skuer utover den 360 graders kjempemessigheten. Jeg hører noen fjerne sauebjeller og fugler jeg ikke kan identifisere. Lyden bærer langt, ingenting av det jeg hører er egentlig i nærheten.

Det gjør meg så liten.

regnbue

Fotograf: Per Ivar Løkken

Skogen kan også være kjempemessig, men bærer med seg en helt annen historie. En historie jeg er vokst opp med. Det settes en ny tone i meg på toppen av fjellet, og bortsett fra reisefølget, er det langt til neste menneske. Stillheten gjør enormt inntrykk – den er en egen, indifferent, evig og gammel. Steinmassen jeg står på har eksistert i tusenvis av år. Jeg har ingen betydning for dens eksistens, den er fullstendig likegyldig til hvordan jeg oppfatter dens verdi. Den har vært her hele tiden, og jeg har ikke oppdaget den før nå.

Kanskje det er oppoverturens bevegelige terreng, så full av liv og dynamikk, som gjør kontrasten så slående. Den intense summingen og terrengets rasling har opphørt, og blitt erstattet av en sløv vinds sus og fjerne tordenskrall. Stillheten oppleves som inne i stormens øye, for jeg vet at det er en like lang og strabasiøs vei ut av dette enorme rommet.

Jeg vet at jeg skal tilbake.

Reklamer